At tålmodighet er en dyd i fotball er en ca like stor misoppfatning som at det alltid lønner seg å sparke treneren. For å gjøre seg fortjent til tålmodighet må det være fremgang/utvikling, og alle må dra i samme retning. Hvis ikke er det sjanseløst.
Så kan jeg være med på at det er vanskeligere i en tid hvor resultatene helst skulle kommet i går, men man kan ikke endre omgivelsene heller. Og viser man absolutt ingen evne til å tilpasse seg situasjonen (slik som Ange) gjør man seg også da mer laglig til huggs.
Jeg har selv vært klar på en del røde flagg med Ange en stund. Er riktignok ikke Ange out per nå, rett og slett fordi kamper som mot Villa får en til å huske hvor bra det kan være. Men det er ikke mange trenere som kan levere som mot Brighton, CP og Ipswich på så kort tid uten at det begynner å brenne.
Der lever nok Ange fortsatt på den tålmodigheten han opparbeidet seg de første månedene - hvor fremgangen og stemningen var enorm. Man klamrer seg jo til at det bare er finjusteringer som skal til og at vi får kamper som mot Villa hver eneste uke. Så er det en fryktelig tynn linje der og; mister laget evnen til å slå tilbake som mot Villa er Ange fort ferdig til jul. Og akkurat nå føles det 50/50 hva som skjer. Men ja, gå heller for det, og gå evt ned med de synkende skipet, fordi oppsiden er enorm.
Men! På et punkt kan vi ikke lenger mase om tid og tålmodighet. Kan fokusere på «imponerende» underliggende tall offensivt, eller på den håpløse statistikken med å havne under først på hjemmebane. Fakta er at poengfangsten ikke har vært god nok over ganske lang tid. Det er tallene som betyr noe. Og snur ikke det ganske snart, kan man ikke snakke om marginer eller justeringer; da er det bare ikke godt nok.