Andreas Om det skjer, så er jeg i så fall ferdig som supporter.
Det er vondt å si det. Det er tungt å skrive det. Men jeg kjenner det i kroppen, i magen, i hjertet – dette er ikke mitt Tottenham lenger.
Jeg har alltid stått ved klubben. Gjennom nedturer. Gjennom managerkaos. Gjennom finaletap og håp som smuldrer. Jeg har vært der når alt har ristet, og stått støtt når det har blåst som verst. Men dette… dette føles annerledes.
Ange Postecoglou kom med store ord, med snakk om filosofi, om identitet, om å bygge noe ekte. Og vi kjøpte det. Vi ønsket å tro på det. Men når prosjektet etter så lang tid fortsatt famler, når de samme feilene gjentas, når utviklingen uteblir – da må vi tørre å stille spørsmål. Da må vi våge å si fra.
Vi har sett supertalenter som Moore, Lankshear, Bergvall og Gray som glimter til, men som ikke får den plassen de fortjener. I stedet kjøres det på med planløst balltrilling og bytter uten mening. Spillere brukes feil, kampplaner virker tilfeldig – og i intervjuene er det alltid "my fault" uten at noe faktisk endres. Verre: Nå skylder han på andre. Nå snakker han som om supporternes frustrasjon er urettferdig. Det er ikke greit.
Vi har sett det glippe. Kamp etter kamp. Punkt etter punkt. Håp som visner. For mange er det kanskje "greit" hvis vi vinner et trofé. For mange er Champions League nok. Men for meg handler det om mer enn det. Det handler om identitet. Om å føle stolthet. Om å tro på prosjektet. Og det gjør jeg ikke lenger.
Om Ange blir, så har klubben valgt sin vei. Det er lov. Men da er det ikke lenger min vei. Jeg nekter å støtte et prosjekt jeg ikke har tro på. Jeg nekter å juble for tomme løfter og stagnasjon pakket inn som progresjon.
Tottenham er kjærlighet. Men når kjærligheten svikter så fullstendig – da må man noen ganger gå