Det er noe som har endret seg i Spurs-fansen denne sesongen. En slags resignert aksept. En holdning som sier: "Vel, så lenge vi kanskje får Champions League og kanskje et trofé, så er det greit."
Nei. Det er ikke greit.
Hvordan havna vi her? Når ble det innafor å se på en sesong full av tafatt spill, manglende plan, og null utvikling – og likevel kalle det "progresjon"? Det er nesten som om mange har glemt hva vi faktisk står for. Det handler ikke bare om å vinne noe, men hvordan vi gjør det. Hva vi bygger. Hva slags fotball vi spiller. Hva slags klubb vi vil være.
Champions League? Ja takk. Trofé? Selvfølgelig. Men hvis det kommer på bekostning av alt annet – identitet, utvikling, ambisjon – da er det som å pynte et råttent eple og late som det er søtt inni.
Vi er Tottenham. Vi skal ikke være fornøyd med overlevelse, eller blind lojalitet til en plan som ikke funker. Det er lov å stille spørsmål. Det er lov å være uenig. Og det er helt nødvendig å kreve mer – for klubbens skyld.