I Bilbao, på spansk jord, reiste vi oss som giganter og tok et etterlengtet trofé med hjem til N17. Det var ekte tårer, ekte jubel – en forløsning etter år med skuffelser. Endelig noe håndfast. Endelig noe å rope for. Men midt i all euforien hvisker en kald realitet i bakhodet: dette er ikke bærekraftig.
Vi elsker Tottenham altfor høyt til å late som dette troféet dekker over alt.
Ange Postecoglou fortjener ros. Han stilte et lag i finalen som var solid, disiplinert – ja, til og med kynisk. Vi så tilpasning, vi så kontroll, og vi så en manager som kan endre taktikk. Men hvor var det i store deler av sesongen? Hvor var det da naive høy linje og uendelig "vi nekter å forandre oss"-mentalitet kostet oss poeng og momentum?
La oss ikke la én natt i Bilbao bli vårt selvsbedrag.
Vi har sett tegnene:
– Et forsvar som ofte kollapser mot smart motstand.
– Et angrep som mangler rytme og variasjon.
– Et lag som virker forvirret når plan A ikke fungerer – fordi det aldri finnes en plan B.
Og det verste av alt? Vi vet hvordan dette slutter. Vi har sett det før. En sesong starter med håp, og før oktober er vi 12 poeng bak og klør oss i hodet over at vi “ikke handlet i tide.”
Det er derfor vi må være brutalt ærlige: dette er vår mulighet til å rydde opp. Nå. Ikke i desember, ikke etter nok en tapt sesong.
For vi kan ikke risikere å kaste bort Son sine siste toppår. Vi kan ikke la trofeer bli unntakene som dekker over stagnasjon. Og vi kan ikke la en cupseier – uansett hvor velfortjent – skygge for manglende progresjon.
Vi elsker Tottenham. Vi elsker dette laget. Vi elsket finalen i Bilbao. Men kjærlighet betyr også å ta vanskelige valg.
Takk for troféet, Ange. Takk for lidenskapen. Men vi må videre. Før det er for sent.
COYS. For klubben, for fremtiden. 🐓💙