rihno
Jeg vet ikke om jeg har noe sterkt syn på hvorfor det ble slik, men jeg har to «hypoteser»:
1) Pochettino er ikke en så god manager som mange tror (det betyr ikke at jeg mener han er dårlig - og som jeg har skrevet mange ganger så er jeg også åpen for å ta han tilbake - ettersom jeg ikke er 100% sikker på at han ikke er en veldig god manager - han ledet tross alt et fantastisk lag en periode og det er ikke slik at jeg mener det kun var flaks)
2) Når man forteller heller verden gang på gang at det ikke vil fungere uten radikale forandringer så blir det en selvoppfyllende profeti. Hvordan ville folk her inne følt det hvis sjefen satt foran verden og sa at man ikke kan forvente gode prestasjoner uten at man skifter ut store deler av arbeidsstokken? Selv etter at han fikk spillere for over 100m GBP var det ikke noe optimisme å spore. Da skulle man fortelle verden at klubbens klart dyreste kjøp gjennom alle tider måtte ha 2 år på seg før han skulle prestere? Mulig alt det siste er/var riktig, men hva i all verden skulle Pochettino oppnå med å fortelle alle det? Fotballspillere må drømme for å lykkes. De må ikke tro de er Pirlo når de er Dier, men Dier må gjerne tro han er litt bedre enn han faktisk er. Å fortelle hele troppen at de egentlig ikke er så gode hvis man ikke skifter ut store deler av de fører sjelden med seg noe godt.
Og jeg ser ikke bortifra at dine tanker rundt Conte, Mourinho og Mason handler om mye av det samme. Mourinho prøvde faktisk å skape litt drømmer - snakker om hvordan vi kunne vinne ligaen året etter osv., men etterhvert gikk det ikke. Og med «drømmer» mener jeg mer enn bare å snakke. Det handler også om type fotball. De fleste spillere liker å spille «positiv» fotball over tid. Man «drømmer» ikke om 1-0 utenfor Italia på 80-tallet.
Pochettino var fabelaktig til å skape slike drømmer i flere år. Som nevnt mange ganger klaget han ikke over at vi måtte til Wembley - nei - han beskrev det som en erfaring troppen ville vokse på. Hadde vært den enkleste sak i verden å sagt at det vil være et handikap å ikke spille på en «ekte» hjemmebane. Det ville vært opplagt sant, men han valgte å fokusere på «drømmer» og det positive. Hva som skjedde med han og hvorfor vet jeg ikke. Men at det skjedde er det rimelig utrolig at mange ikke ser. Kanskje var det Levys feil? Kan meget gjerne være det - ingen kan vite hva som foregikk på bakrommet da Pochettino gikk fra å drømme til å sutre.
Jeg håper bare vi får en kompetent kar som kan drømme litt. Ikke så enkelt å finne, men de finnes der ute.