Marmoush er en løper. Han er på sitt beste når han angriper en forsvarslinje før den er satt, jager en korridor som bare er åpen et øyeblikk, og gjør et halvt sekunds uorden om til en avslutning. Han trenger en bane som strekkes og en pasning som kommer foran ham, ikke inn i føttene. Hos Manchester City hadde han verken det ene eller det andre. Da han delte siste linje med en spiss som eier den, i et lag bygget for å holde ballen og vente fremfor å trenge igjennom, ble han et tilbehør – strålende i glimt, strukturelt hjemløs. Det var ikke et talentproblem. Det var et tilpasningsproblem.
Og det er nettopp derfor overgangen til Roberto De Zerbi sitt Tottenham fortjener en grundigere gjennomgang enn handleliste-dekningen har gitt den. De Zerbi bygger ikke et kontringslag. Han bygger fra keeper, inviterer presset og manipulerer ballen i trange soner inntil en åpning oppstår – en tålmodig, posisjonell maskin som krever at spissene kombinerer på små rom og holder sine løpsbaner, ikke spurter ut i gresset bak en bakre linje. Det er i bunn og grunn det samme miljøet som sperret Marmoush inne i Manchester. Logoen på treningstøyet har endret seg. Kravet til spilleren har kanskje ikke det.Veldig god analyse....
Enten har vi et kanonbra Omar som vill blomstre eller so sitter vi med skjegget i postkassen,,,,