Jeg kjenner to av de mest meriterte dommerne i Norge (ikke Hauge og Pedersen-nivå, men i alle fall en av de dømte i CL). Han ene er faktisk en veldig fin fyr som oppriktig ønsker å bidra til gode og rettferdige kamper. Han andre er en selvopptatt sjeldent ufordragelig barnslig type som fint kunne holdt på med ting som Dean beskriver. I den tro at dette er «kult» og ikke en misforståelse av sin rolle. For ikke si manglende respekt for spillet som man så fint sier.
Jeg har lenge ment at de som velger å bli dommere i stor grad tilhører kategori to av disse menneskene. Man må være litt spesiell for å dømme fotball på høyt nivå. Jeg tror det rett og slett tiltrekker seg personligheter som helst ikke skulle ha vært dommere av den grunn.