Vår kjærlighet til Tottenham – og det er på tide at kapteinen må gå planken
Vi gjør ikke dette fordi vi hater klubben. Vi gjør det fordi vi elsker den mer enn han som styrer skuta.
Tottenham er ikke bare en klubb. Den er et løfte vi ga da vi som unge idioter forelsket oss i en hvit drakt, i en viss magi på White Hart Lane, i navn som Ledley, Bale, Modrić, og Kane. Vi har elsket med hele hjertet, og vi har lidd i like stor grad. Men aldri – aldri – har vi godtatt apatien som nå brer seg som tåke over N17.
⚓️ Kapteinen ved roret
Ange kom som en frisk bris. Han snakket om mot. Om å “play the game our way”. Vi trodde vi hadde funnet vår piratkonge, en som kunne navigere oss gjennom stormene, en som kunne bygge bro over tiår med nesten-øyeblikk. Men så kom realiteten:
Et forsvar som lekker som et skipsvrak
En kaptein som nekter å justere seilene
Et mannskap som sliter seg ut for å ro i feil retning
Når du nekter å endre kurs, selv når du styrer rett mot skjæret, da har du ikke lenger autoritet. Da er du ikke leder – da er du risiko.
⚔️ Når lojalitet blir svakhet
Vi har sunget hans navn. Vi har støttet prosjektet. Vi har hatt tålmodighet. Men på et eller annet punkt må kjærlighet bety grenser.
Når fansen begynner å frykte kampdag, når vi feirer en corner som om det var en seier, når tap nummer 20 lander og vi fremdeles hører om "prosessen" – da vet du det er på tide å hente tauet.
🏴☠️ Mutiny på Lilywhite
Dette er vårt mytteri. Ikke av hat. Men av sorg.
Ange, du snakket om modighet. Om å stå for noe, koste hva det koste vil. Nå spør vi deg om du virkelig tror at dette – dette – er veien videre for Tottenham Hotspur. For oss som har fulgt med i storm og stille, som har elsket mer enn det klubben har elsket oss, så er svaret klart:
Du må gå planken.
For Tottenham. For stoltheten. For fremtiden.
Vi hopper ikke av skipet. Men vi bytter kaptein før det synker. 🐓⚓️